Jan Egeland stiller i denne artikkelen spørsmål om vår internasjonale solidaritetsevne for de som er på bunnen av fattigdomspyramiden i utviklingsland: kvinnene.

Tid for internasjonal solidaritet

-Den største sosiale uretten i vår tid er rettet mot kvinner i utviklingsland. I følge anslag fra ulike FN organisasjoner utfører kvinner to tredjedeler av alt arbeidet, får en tiendedel av inntektene og eier en hundredel av all eiendom, sier Jan Egeland.

Ingen interessekamp noe sted, noensinne, har vært så vellykket som norske arbeider- og kvinnekamp. Nesten alle krav som arbeiderbevegelsens fedre og feminismens mødre formulerte er innfridd i en grad som pionerene bare kunne drømme om. Fra levestandard og arbeidsmiljø til politisk innflytelse og utdannelse er fremgangen formidabel for oss alle, kvinner som menn. Vi var blant verdens fattige folk på 1800-tallet. I dag er vi hundre ganger rikere enn verdens fattigste folk.

Slike kår har få kamerater og medsøstre i verden for øvrig. Millioner av arbeidstagere har det verre enn fyrstikkjentene i Kristiania som streiket for "en øre mer pr. gross og bedre sanitære forhold" i 1889. Menn, kvinner og barn slaver fortsatt i et livsfarlig arbeidsmiljø og for sultelønn. Tillitsvalgte som organiserer arbeidere med krav om elementære menneskerettigheter forfølges, fengsles og tortureres.

Den største sosiale uretten i vår tid er rettet mot kvinner i utviklingsland. Ifølge anslag fra ulike FN organisasjoner utfører kvinner to tredjedeler av alt arbeidet, får en tiendedel av inntektene og eier en hundredel av all eiendom. Kvinner drepes, vansires med syre, steines og begraves levende av mektige menn som hevder sine middelalderske «æresbegreper» med total straffefrihet. Titusener av kvinner i konfliktområder blir hvert år utsatt for seksuelle overgrep så voldsomme at de blir fysisk og psykisk ødelagt for livet. Ifølge magasinet Economist har titalls millioner jentefostre blitt abortert bort i Kina, India og andre land fordi lokalsamfunnet ser på jenter som verdiløse.

Det er ikke lett for kvinner i autoritære og patriarkalske samfunn å selv føre kampen for sine rettigheter. Internasjonale avtaler som skulle sikre dem politisk innflytelse er en illusjon. I et stort flertall av land er kvinner ikke i nærheten av å ha reell innflytelse hverken lokalt eller nasjonalt. Derfor må våre fag- og kvinne-organisasjoner hjelpe dem.

Det er riktig at mye gjenstår ugjort også her til lands fra likelønn til større sosial utjevning. Men jeg er også enig med norske feminister og fagforeningsledere i at ingen samfunn noensinne har kommet lenger enn vårt eget.

Da kunne man forvente større glød for vår tids fyrstikkpakkersker. Kanskje burde parolene på 8. mars og 1. mai i større grad dreid seg om fagorganiserte og kvinners kamp på liv og død i land som ikke er lenger borte enn en gjennomsnittlig norsk Sydentur.

Faren i vårt velorganiserte samfunn er forventningen om at bistandsbudsjettets profesjonelle informasjons-og kampanjefolk skal «gjøre jobben». At brosjyrene, seminarene og bistandsprosjektene skal ta seg av problemene ute så politikere og tillitsvalgte kan konsentrere seg om hjemlige forhold.

Men det var streiker og aksjoner snarere enn seminarer som vant frem her hjemme. LO- og YS-topper så vel som kvinnelige partiledere og aktivister kunne vise like stor glød mot kjønnsdrap og kvinneslaveri som for likelønnspotter og 40 prosent av begge kjønn i alle norske utvalg og styre.

For det er vel fortsatt slik at arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen skulle utvise internasjonal solidaritet?

Jan Egeland – direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt,
publisert i Aftenposten 03.05, 2010