Vi vandrer på "Håpløshetens vei" i Banda.

Acholi kvinnene i Banda

Veien som jeg kaller for "Håpløshetens vei", ender i et steinbrudd.
Her møter jeg steinknuseren. Knuser du stein en dag, kan du tjene en dollar.
Mennene knuser de store steinene til mindre, og kvinnene knuser de til småstein, som de putter opp i Jerrykanner og leverer til en lastebil
Det er tungt og slitsomt kroppsarbeid under en stekende sol. Jeg beundrer steinknuseren, og lurer på hvor lenge jeg hadde holdt ut.
Beatrice er enke og hardt prøvet. Hun står åpent frem med sin HIV - smitte. En fantastisk leder som er slipt gjennom motgang.
Kvinnene lager nydelige smykker av resirkulert papir som de prøver å selge på markedet. Men det finnes ikke noe marked for det i Uganda. Du kan få kjøpt de av Mother Courage.
Menneskene som bor i flyktningleiern prøver å livnære seg med det de kan. Her selges det kull til matlaging.
Afrikanske kvinner er de sterkeste i verden. De bærer et kontinent på sine skuldre. Vi har mye å lære, og gjennoppdage i oss selv. Vi ville gjerne gi mamma Rose Avoo et vakkert bilde av henne med sitt lille barn som Beate R. Zahl tok sist vi var på besøk. Men den lille piken var død av Aids, og Rose var ikke å se. Så skjørt er livet.
Det vrimler av barn over alt.
Og de er veldig nysgjerrig på oss.
Mitt møte med Acholi kvinnene i Banda fikk meg til å innse hvor heldig jeg er. De er forvist fra sitt land i Nord - Uganda på grunn av langvarig borgerkrig.

Acholi - møte med lidelsen og håpet
En ettermiddag i juli ankommer jeg til fots Acholi kvinnene sitt sted i Banda, et slumområde øst for hovedstaden Kampala i Uganda. Der bor det 60 kvinner med egne barn, samt mange foreldreløse barn fra stammen Acholi i Nord – Uganda. De har flyktet fra en brutal og langvarig borgerkrig. De er på mange måter utstøtt av samfunnet, fordi Acholi stammen oppfattes som krigersk. Alle Acholi kvinnene har mistet noen. Gruppen er en del av kvinneprosjektet KERWDA. Slumområdet er plassert i en åsside, som nesten er fri for grønn vegetasjon. Det går en smal vei mellom alle skurene laget av tre, som har tak av bølgeblikk og er bygget langs veien. Denne leder til steinbruddet. Det vrimler av mennesker. Dette er Dead - End Street, et sted Gud må ha glemt, tenker jeg.


Velkomstglede
Men kvinnene tar imot besøkende fra Norge med stor glede, velkomsthyl sang og dans, der de spiller på sine tretrommer og blåser i fløyter. Det er stekende varmt. Støvet er klebrig og legger seg som en hinne på hud og klær. Skurene, veien og steinbruddet, og det karakteristiske røde støvet i Uganda virker grått. Hvordan kan mennesker leve slik, tenker jeg. I steinbruddet må kvinnene arbeide hardt for å klare å tjene en dollar hver dag som er den internasjonale standarden for ekstrem fattigdom. Det er et tungt og smertefullt arbeid som går utover hender, rygg og knær.

En sterk leder
Leder for gruppen heter Beatrice. Hun har mange små musefletter, og hilser oss velkommen med ordene; ” Det eneste vi kan gjøre er å be”. Jeg må tenke på en strofe i John Lennons sang God. ”God is a consept by which we measure our pain”. Og jeg kjenner på smerten deres.

HIV - smittet
Mange av kvinnene er syke av fattigdom og et hardt liv. Majoriteten av kvinnene er enker, etter at deres menn ble ofre for krigen. Beatrice påpeker at de fleste er HIV – smittet, smittet av sine egne ektemenn som ofte har omgang med flere kvinner. Hun forteller at mørketallene er store, fordi HIV er ensbetydende med skam. Hun er opptatt av å gi HIV et ansikt, slik at det går an å bekjempes, og at de som er smittet får et behandlingstilbud. Både Beatrice og søsteren Jenifer har HIV. Jenifer er 29 år, men ser ut som ei tynn lita jente. Hun har fire barn med to ektemenn, som er døde. Beatrice holder rundt sin gråtende søster og forteller at Jenifer i tillegg til HIV, har tuberkulose og en kreftdiagnose i øyet. På veien til steinbruddet holder Beatrice meg i hånden, og peker stolt på huset sitt. Det er 12 stykker som bor i et 2x4 meter steinhus med jordgulv.

Fargene kommer til syne i Acholi smykkene
Bak smerten til Beatrice, kjenner jeg på styrken hennes. Det er en kraftfull kvinne som er blitt slipt gjennom mye motgang. Beatrice har utdannelse innen håndverksarbeid og ”Export Trade Course” for håndverksprodukter, og har videreformidlet sine kunnskaper til andre Acholi kvinner. De har derfor unik kunnskap i å lage papirsmykker som kalles for Acholi smykker. Papiret de bruker finnes i mange forskjellige farger, og er resirkulert papir som de mottar fra trykkerier i Kampala. Papiret kuttes opp, og hver enkelt papirperle rulles sammen og formes til flotte smykker. Kvinnene arbeider hjemme eller sammen i grupper. Hver uke drar de til markedet i Kampala, hvor de forsøker å selge produktene sine. Smykkene er nydelige, og Acholi kvinnenes historie gjør dem unike. De ber oss om hjelp til å selge smykkene i Norge, fordi det ikke er marked for dette i Uganda. Det vil vi.

Link: På YouTube finner du flere bilder og historien om Acholi kvinnene. Se under.