Ingen ser at Frykten har satt seg fast i ei lita jente som er på sitt første danseskoleball, og føler seg helt fortapt.

Det er aldri for sent å bli et lykkelig barn

Hva er det som driver en sosial entreprenør? Hva er det som gjør at du får et brennende engasjement for å endre verden? For å gjøre noe med lidelsen, sulten, sykdommen, fattigdommen, urettferdigheten og mishandlingen som du ser rundt deg? Er det tilfeldigheter? Er du født sånn eller blitt sånn?

Å bli seg selv

Jeg har lyst til fortelle min historie. Det er kun deler av min historie, noen biter. Men de er  viktige for meg, for de har formet mine valg. Kanskje mine små fortellinger kan få mennesker til å forstå at skal de bli sunne og hele, så må de gjøre noe som er større enn seg selv. Og min historie er først og fremst til deg som har fått mange sår i livet ditt. Dine nederlag er dine rike gaver.  Du må våge vrenge innsiden ut for at både du og verden skal bli hel. Det kan du gjøre ved å arbeide med mennesker som har det verre enn deg. Ja, for det er alltid noen som har det verre.


Og at du må gjøre det med uselviske handlinger, ikke for pengenes sin skyld, og ikke med prat. For verden er full av folk som prater, som etter at de har snakket, går hjem og lever sine vanlige liv i trygghet på alle mulige måter uten å måtte risikere noen ting. Slik endrer ikke verden seg. For endringen starter innefra, du må gjøre noe uten tanke på ditt eget ego eller for å bli anerkjent. Du må gjøre det for at du skal bli deg selv. Og forstå at du er god nok som du er, og at din oppgave og plass  i verden er viktig.


 Å vokse opp i skyggen av en krig

Min far var 25 år da han ble tatt for illegalt arbeid i Bergen i 1940.  En snill og flott ung mann som spilte banjo for sin mor. Drakk ikke. Da krigen kom ble han, hans far og en søster tatt. De kom på Grini, og min far ble sendt videre til Sachenhausen konsentrasjonsleir, min farfar ble sendt til utryddelsesleiren Dachau, og min tante havnet på straffeleiren Grini.


Far mistet alle tennene sine, ble muselmann ( halverte vekten sin på grunn av sult ), fikk elefantsyke, difteri, tyfus, og ble operert uten bedøvelse på grunn av en svulst på kinnet. Han satt i fangeleiren i nesten 4 år. Min farfar ble sendt til en ”Nacht und Nebel ” leir, og skulle ikke vende tilbake. De ble reddet av de hvite bussene. Alle overlevde, men startet med drikkingen etter krigen som selvmedisinering. Det fantes jo ingen hjelp den gangen. Min farfar drakk seg fra alle verdier.  Min far var en skapende sjel, han kunne synge, male og tegne, og var en flink arbeidsmann. Husker ikke at han skoftet arbeid en eneste gang på grunn av fylla. Han traff mor etter krigen, og meg og min tvillingbror ble født.


Så lenge jeg kan huske drakk min far hver eneste dag, rent brennevin. Han passet arbeidet sitt, men kom sjelden hjem før sent på kveld. Satt på verkstedet sitt med sin far og andre og drakk. Mitt bilde av meg selv fra barndommen er at jeg står i vinduet og speider etter ham men en klump i brystet. Veldig stor klump, der hjertet er. Klumpen het FRYKT. Jeg bønnfalt alltid mor at hun ikke måtte si noe til ham når han kom inn døren, for da startet helvete. Og hun lovet meg hver gang at hun skulle la være, men klarte aldri å holde det. Var vel kjempefrustrert etter å ha prøvd å holde middagen varm i mange timer. Jeg husker godt at potetene alltid ble pakket inn i aviser og holdt varme i sengen.


Så jeg har følt sviket fra både mor og far. Det var bråk og fysisk vold mot mor. Min far var som Dr Jekyll og Mr. Hyde.

Når han var edru, var han en stille mann, ordløs som satt og leste. Og jeg elsket ham da. Når han var full, skrek han og var stor mann, at han var sjefen, og kalte meg hore. Han truet meg med at om jeg kom hjem gravid så var det ut av hans hus. Så jeg torde ikke ha en kjæreste før jeg var godt voksen, for min far sto bak med sine trusler. Alt bråket gjorde meg veldig redd. Jeg holdt meg for ørene, og ville ikke høre. Satt inne på rommet mitt musestille, og håpet at det skulle gå over, at han skulle sovne.

Jeg ble tidlig hans fortrolige, pappas pike.  Så, når han var full, fortalte han meg alle de uhyrlige historiene fra konsentrasjonsleiren, med alle likene som han måtte flytte på, om alle lidelsene sine, jødenes kamp og russernes lidelser. Jeg ble hans kanal for å få ut sine frustrasjoner – en søppelbøtte. Jeg ble utrolig opptatt av krigen, og leste alt jeg kom over som omhandlet jødeforfølgelsene. Min dagbok kalte jeg Kitty, etter Anne Francks dagbok. Har den fremdeles. Der står det ingenting om at far drakk, Ikke en eneste linje. Det var jo noen som kunne finne på å lese den!


Jeg var redd min far, han var jo voldelig når han var full, kjeftet og smelte, så jeg ble en underdanig jente som tilpasset meg, fortalte aldri noe om min frykt eller om det som var vanskelig, for det skulle ties i hjel. Hadde ingen å fortelle det til. Ingen. Slik var det den gangen.


Vi var jo aldri en ordentlig familie. Veldig dysfunksjonell har jeg sett i ettertid. Og jeg har alltid følt at jeg aldri har passet inn noen steder. Jeg har alltid stått utenfor meg selv. Ikke så rart når du hele tiden har radaren din på den ytre og farlige verden. Når jeg ba til mor om at hun måtte skille seg, og at vi måtte reise, sa hun at hun ikke kunne det. ”Far trenger meg ”. Hun var klippen i familien som sørget for at vi fikk mat og klær. Det var dårlig med penger, hun var hjemmeværende helt til min bror og jeg ble voksne. Det var slik den gangen. Dersom hun hadde vært økonomisk uavhengig min far, så spørs det kanskje om hun hadde forlatt ham. Jeg vet ikke, for den gang skulle du være i ekteskapet ” i gode og onde dager, til døden skiller oss ad.”


Jeg tok aldri venninner hjem med mindre jeg visste at min far var ute, og kom sent hjem. Hemmeligheter og skam gjør deg veldig skvetten. Så jeg har lært meg å ha kontroll. Jeg var på alerten hele tiden. Men det er veldig slitsom i lengden å skulle ha kontroll. Jeg ble også veldig stille, for stillhet ble knyttet til ro. Har alltid trengt mye tid alene, og tenkt innover. Så fantasien min har vært en god følgesvenn for meg.


For å komme bort fra min far giftet jeg meg med en mann da jeg var 22. En mann som drakk og ruset seg. Han tok sitt eget liv i rus fem år etter, og jeg tok på meg skylden for det. Det er rart hvordan man flykter fra en katastrofe og inn i en annen. Men slik gjentar mønsteret seg. Da han døde, tenkte jeg at jeg aldri skulle få det godt.

Dette traumet stengte jeg også av, og gjemte det dypt inne i meg. Snakket aldri om det. Flyttet fra Bergen. Kuttet alle bånd, bortsett fra aller nærmeste familie.


Et krenket barn:

Tap av barndom, og traumatiske opplevelser gjør at mennesker mister fotfeste. Men det går an å bli hel igjen etter langvarige traumer. Det går an å utvikle et godt selvbilde og få selvrespekten på plass. Men det koster. Og det krever at du ikke velger den enkleste veien. Afrika reddet meg. Mitt møte med fattigdom, elendighet og nød, gjorde at jeg fikk et annet perspektiv på mitt eget liv. At jeg kunne hjelpe, gjøre noe. At det er viktig at jeg er i dette livet og at det er meningsfullt for mitt liv. Slik ble kugalskapen ikke en jakt etter kuer, men en jakt på å finne ut hvem jeg er. Glem coaching og alle terapeutiske metoder som ikke fører deg ut på handlingens vei. Gjør noe godt for andre, du trenger ikke reise til Afrika. Det er sårete og utstøtte mennesker overalt. Da finner du deg selv.



Ingen kan se at bakom en vakker ung jentes fasade, herjer Frykten.
Mitt knuste hjerte ble langsomt helt i møte med bestemor og hennes Hiv positive barnebarn. Fattigdommen skriker mot deg som et lydløst rop om hjelp. Bestemødre må ta vare på sine barnebarn etter å å ha begravd sine egne barn til Aids. Hun takker meg dypt og inderlig og sier at hadde det ikke vært for den næringsrike melka som barna fikk, hadde de ikke overlevd. Da gråter jeg av glede.
Far