Cupcake gründere og glasstaket i en fitnesskultur

I år er det 24 år siden jeg startet egen virksomhet. Å bli innovatør ( selge tjenester ) i en industriby var langt utenfor de akseptable rammene for hva en kvinne kunne gjøre. Kulturen hadde fokus på industriarbeidsplasser, så virkemiddelsystemet som den gang het Distriktenes Utbyggingsfond ( DU ) ga avslag på etablerertilskudd. Men det er så lenge siden, og mye har skjedd når det gjelder kvinners plass og rolle i næringslivet, som ledere og gründere, vil noen hevde.



 - Jeg tror mangelen på kvinnelige ledere i næringslivet handler mye om
kvinner selv. Mange er ikke villig til å yte det som kreves. Det forstår jeg
godt. Det er ikke komfortabelt å være leder, men det er ekstremt givende, sier
NHO – sjefen Kristin Skogen Lund. Hun får støtte av mange kvinner. «Glasstaket»
finnes ikke lenger, og det er nå kvinnenes sitt eget ansvar å velge.

Same story, same wrapping
Tall
fra Innovasjon Norge viser at det av 65 tilskudd i Oslo og Akershus i 2013 kun
har åtte kvinnelige søkere.
Toril Mølmen, direktør for Innovasjon Norge Akershus, sier til Budstikka at hun synes det er trist lesning når man tenker på målene om flere kvinnelige gründere. (
40% andel kvinner i 2013 ) Tall fra GEM (Global Entrepreneurship Monitor) viser
at andelen kvinnelige gründere faller globalt.
 Gründer Maja Adriansen i
 Startup Norway oppmuntrer kvinner til å tenke større, og mer
internasjonalt enn jenteklubber med cupcakes.
 

Staten og kvinnegründeren
For oss 
som har deltatt som innovatør for økt fokus på kvinner og entreprenørskap
siden midten av åttitallet, da den første kvinnemillionen ble lansert i DU, nå
Innovasjon Norge, kjenner vi igjen argumentene. Argumenter som i praksis betyr
at kvinner fortsatt er annenrangs i den offentlige sfæren. At det er menn som
teller, at det er de som er viktige. Kvinner ønskes velkommen inn på menns
arenaer under forutsetning at vi gjør ting på samme måte som menn – og helst
litt bedre.
 Menn er fortsatt normen som kvinners handlinger og ord skal måles opp
mot. 

Den maskuline forretningsplanen har vekst- og omsetningsmål, er skalerbare, har
et tydelig markedsfokus, er internasjonale, kan telles og måles, er
teknologidrevet og går ut på å bli størst og best i verden. Disse kriteriene
blir du målt på hos virkemiddelapparatet eller hos en investor. Og
lønnsomheten/ bærekraften skal komme raskt.
 

Det feminine aspektet er i langt større grad opptatt av å gjøre godt,
dekke et behov, være prosessorientert, og har derfor ikke store og hårete mål
som drivkraft.
Kvinner går sjeldnere konkurs, fordi de er opptatt av å bygge stein for
stein. Det gjør de mer forsiktige, og mer langsiktige.

Kultivering av mannlige verdier
Som innovatør og sosial entreprenør ser jeg at disse to perspektivene også
kommer til syne i feltet sosialt entreprenørskap. Ingen av disse perspektivene
er feil eller riktige. Problemet er at vi alle er oppdratt i en kultur fokusert
på, og orientert rundt patriarkatet. Derav er de verdier vi alle lever etter
styrt av det mannlige perspektivet. Alle våre institusjoner er basert på det
mannlige prinsippet. De kvinnelige verdiene er nedvurdert og forhåndsdømt som
begrensende og svake. I mer enn 8000 år har vi adoptert de mannlige verdiene og
latt dem styre måten vi lever på. Disse verdier og standarder er blitt såpass
integrert at det er vanskelig å gjenkjenne dem i dag.
 

Fitnesskulturen
Psykiater Finn Skårderud beskriver i en artikkel
«Kroppen er den nye sjelen» om fitnesskulturen. Normene for bra og dårlig er
svært trange. Det er nyttig å huske på at det engelske adjektivet fit
opprinnelig betyr å passe inn. One size fits all- standarden er det som kvinner
blir tilbudt. Vinn eller forsvinn, det er opp til deg selv. For oss kvinner, skaper disse standarder og
verdier et skille mellom vår naturlige væremåte, og måten vi bør være og opptre
på. Det er dette skille som reduserer vår selvfølelse, da vi ikke får uttrykke
oss etter vår naturlige væremåte. Isteden prøver vi å bli en annen, gå inn i en
annen rolle, for å bli godtatt og akseptert som vellykket. Det går ikke bra på lang sikt. Gründerrollen er en av de.

Ikke for kvinnenes skyld
heter doktorgrad avhandlingen til Ann Therese Lotherington. Hun gjorde en
analyse av kvinnerettet distriktspolitikk i Norge 1980 – 2000.
 

Kvinnesatsingen i virkemiddelsystemet har alltid dreid seg om tilpasning
for kvinner, hevder Lotherington. Det var en kvinnesatsing der, men den handlet
ikke så mye om kvinner. En politikk som tok innover seg at også kvinner var
medborgere, ville innebære å fremme en ny forståelse av kjønn. Kjønn og
politisk endring handler om å etablere en forståelse av det normale,
universelle som mangfoldig, ikke som enhetlig og basert på en mannlig norm.
Dette krever endring i forholdet mellom Den ene og Den andre. Perspektivet må
flyttes fra over-underordning til gjensidig anerkjennelse og respekt, som vil
bety kvinners muligheter til å agere som subjekter i samfunnet. En kvinnerettet
politikk uten slik endring for øye, vil bidra til å opprettholde kvinnen som
Den andre i forhold til mannen som Den ene. Når vi prøvde å fremme dette
synspunktet, fikk vi «feministstempelet» for å prøve å definere oss ut.

Tilpasningens pris
Som innovatør med lang fartstid i mellomrommet mellom næringsliv, det
offentlige, politikere og det sivile samfunn har jeg alltid undret meg over hva
som må til for å passe inn. Å være samfunnsentreprenør betyr at du ønsker å
løse en samfunnsutfordring på en innovativ måte. Mitt fokus har i et langs
arbeidsliv vært knyttet til kvinner og entreprenørskap, deres manglende evne
til å bli sett og verdsatt som viktige bidragsytere til samfunnet, enten i
Norge eller i Afrika. For å forstå hvordan ulike kulturer behandler sine
kvinner, har jeg vandret fra rike Norge til Russland, Kina for så å havne på
bunnen av rikdomspyramiden i Afrika. Alle steder har gjennomgangstonen vært den
samme; Kvinner er mindre verdt enn menn. Maskulinitet og vekst er den
kulturelle koden. Etter hvert kommer der flere marginaliserte grupper inn på
arenaen som blir fanget i det samme mønsteret.

Det innovative Norge
Hvert år går milliarder av kroner til norsk nyskaping, men de treffer i liten
grad de kvinnelige gründerne. Det trengs virkemidler
som virker også for kvinner, da de har annerledes utfordringer enn menn.
 Andelen kvinner som starter egen bedrift i Norge er i dag i underkant av 24 prosent, og det har vært små endringer de siste 20 årene. Glemte man at kjønnsskjevhetene i næringslivet er resultat av mer
grunnleggende prosesser i det kjønnsdelte norske samfunnet? Det er i alle fall
ikke mulig å kvotere seg til tilfredsstillende kvinneandel blant
bedriftsetablerere. Spørsmålet er om man vet hvilke virkemidler som trengs?

Historisk har entreprenørskap og bedriftseierskap vært menns
domene. Når kjønnslikestillingen gradvis har vunnet fram i Norge, ser vi
resultater i form av høy andel av kvinner i arbeidsmarkedet og relativt god
representasjon av kvinner i det politiske liv på topp nivå. I kommune Norge
står det dårligere til.

Under overflaten
De store utfordringene ligger i større samfunnsmessige strukturer og prosesser
knyttet til kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, tradisjoner for eierskap og
forventninger til kvinnerollen som i liten grad samsvarer med entreprenørskap
og næringsliv.
Det vil alltid være slik at det er mange gründere som ikke får kapital til
prosjektene sine. Det er når det kan påvises en systematisk skjevhet, at
problemstillingen blir et offentlig anliggende. Dagens virkemiddelordning
rettet mot kvinner ser ikke ut til å virke i tilstrekkelig grad.

Hvor er det kollektive opprøret?
I etableringen av Innovasjon Norge ( IN ) i 2004 manglet kvinner som målgruppe. Vi protesterte,
og ble hørt. I et globalt perspektiv råder kvinner over 1% av eiendom og 10% av
kapitalen
. En krone tjent er en krone tjent enten det er i et personforetak eller i et AS, i
en liten eller stor bedrift. Sånn sett har kvinner ingenting å skamme seg over,
enten de tjener det på cupcakes eller andre ting. Jeg tror at mange kvinner
ikke henvender seg til virkemiddelapparatet, da de vet at de ikke passer inn. 
 

I boka «Træthedssamfundet» skriver den tysk-koreansk filosofen Byung-Chul Han at raseriet i vestlige
samfunn er erstattet av individualisert irritasjon. Samfunnet er gjennomsyret
av en positivitet som lammer det kollektive opprøret. Han mener at en
individualisert ideologi bunner i et kontinuerlig jag etter prestasjoner, som
erstatter den ytre autoritet med en indre. Mennesket mangler en instans til å
beskytte seg mot seg selv. Det tjener kapitalkreftene ved at produktiviteten
hos enkeltindividet øker.

En av de viktigste frigjøringsprosessene i vår vestlige kultur har feminismen stått for. Det er en
tankevekker å se at individualiseringen gjør at kvinner ikke kollektivt står
opp og jobber for felles interesser. Mangfold taper. Fitness vinner. Og kvinner blir igjen sittende med skammen over å ikke være gode nok.

 

Bitten Schei

www.mothercourage.no