Frykten eter sjelen

Jeg brukte 5 år av mitt liv til å jobbe for en festival der mennesker som styrte var redde for folk med ideer. Mest av alt var det grådigheten som tok over. Men det handler jo også om frykt.
Styres vi av frykt, blir livene våre vanskelig å leve. I kjærligheten finnes det ikke frykt. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.

Blue Cow Story
Min lille historie om hvordan erstatte frykt med kjærlighet har et ønske i seg om å bidra til større fokus på kjærlighet og medfølelse i verden. Det er ikke nok å si halleluja, du må gjøre det. Skal kjærligheten bli internalisert i deg, må du ut i verden å hjelpe de utstøtte, syke, fattige eller sårede. Du må være villig til å gi noe av deg selv. Det betyr at du må ofre noe, men du vil få mer igjen enn du gir. Fra en lukket hånd gror der ingenting. Vi lever i en vestlig penge fokusert kultur der, me, me, me samfunnet hindrer oss i å få kontakt med vår egen kjærlighet. Da er veien til ensomhet kort. ”Share your wealth” sa en klok dame til meg, og det tror jeg er den eneste måten å få kontakt med menneskeheten og seg selv på.

 

Drager stiger mot vinden

Drager flyr høyt. Slik er det også med meg. Mitt indre univers ble skapt i en barndom som krevde at jeg stengte ute den virkelige verden som ofte var så vanskelig å være i. Slik utviklet jeg en rik indre fantasi som har båret meg videre i livet. Men også drager har behov for et ankerfeste. Min kobling til verden ble en ny start med ekteskap, barn, og et hjem på Notodden i 1975.


Frykten fra barndommen ble min følgesvenn. Det er en følelse du kjenner, og siden du ikke vet om noe annet, følger den deg i alle livets situasjoner. Den er slitsom å bære på. Den eter seg inn i sjelen din, knuser hjertet ditt, invaderer alle cellene dine, tar kontroll over tankene dine og styrer adferden din. Det er som å jobbe i motvind hele tiden. Den straffer deg ved at du taper kjærligheten og godheten for deg selv. Du er ingenting verdt, uansett hva du gjør. Men den har ALDRI fått lov til å ta helt over. Jeg har overskredet den. Min skaperkraft og min fantasi har seiret. Jeg pleier å si om meg selv at jeg ikke er født med gullhår i ræva, ei heller en sølvskje i munnen, men med en vilje av stål. Og det er den du utvikler når du jobber i motvind. Og jeg gjenkjenner dette hos mine afrikanske medsøstre. Tross elendige kår, har de en unik overlevelseskraft som jeg beundrer, og som vi har mye å lære av.


Kriser er alle fremskritts mor

Min vei som grasrotaktivist og innovatør startet på Notodden.

Notodden er en liten by med en spennende industrihistorie. Byen  lever nå i en limbo, der den ikke helt vet hvem den ønsker å være. Da Norsk Hydro og Tinfos Jernverk raste sammen på slutten av åtti tallet, så jeg det som en mulighet til å skape noen nye fortellinger.


Jeg dro igang Notodden Blues Festival, fikk etablert Telemarks fylkesgalleri, Plastprosjekt med kobling kunst og industri, Torgprosjekt, Kraftprosjekt, kvinneprosjekt, TV programmer etc. Et uttall av engasjementer dro jeg i gang og involverte mennesker i. Fordi jeg tok ansvar for situasjonen slik jeg lærte som barn, men også fordi jeg hadde behov for å bruke min skaperkraft. Siden min barndom var så uforutsigbar, har jeg aldri hatt noen trygge rammer, og har derfor utviklet et mot til å tenke utenfor boksen og gjøre ting andre ikke ser muligheter i.


Å være innovatør er en form for kampkunst. Den foregår mest på et indre plan. Det er veien fra trygghet til frihet. Har du klart å svømme oppover i fossen, har du forstått hva det innebærer. Å være tidlig ute med ideer betyr at du må bruke mye tid på å overbevise andre, og du får et uttall av nei på din vei. En av mine samarbeidspartnere har beskrevet meg slik: ” Som vestlending er hun midt ute på havet, mens andre bare er kommet til stranden. Hun bør derfor sørge for å svømme inn til lands igjen innimellom for å sjekke ut hvordan de andre har det”.


Å være annerledes har derfor aldri vært lett. På små steder finnes det mye Jantelov, misunnelse, og baksnakking. Folk med små tanker som aldri har løftet blikket. Makt som ikke ønsker at du skal lykkes, for da avkler du maktens inkompetanse. Det er en mangel på generøsitet som jeg ofte har undret meg over. Men det handler jo om frykt. Viktig for mennesket er å få anerkjennelse for det en gjør. Så også for meg. Notodden har i løpet av 23 år aldri gitt meg noen anerkjennelse for all den energi jeg har lagt igjen. Og det er like bra, for da hadde jeg blitt der og ikke fått brukt kreativiteten min ute i verden.


Jeg har i hele mitt liv prøvd å ”please” andre mennesker, utslette meg selv. Paradokset er jo at jeg er mentalt sterkere og smartere i hodet enn mange folk. Når du lærer at du ikke fortjener å ha det godt, så sørger du for det. Jeg har aldri kunne ha en fast jobb, har jobbet frilanser i 23 år med egen bedrift med innovative prosjekter, for det var på den måten jeg kunne bruke min frihet og skaperkraft. Spør noen om det er vanskelig, ja så er det absolutt det. Å ha fast jobb, trygg inntekt er et helt annet liv, spør du meg.


Min indre tsunami

Da ekteskapet mitt sprakk i 1998, forsto jeg at jeg igjen måtte dra fra alt. Jeg tok på meg ansvaret, ”min feil igjen” og flyttet til Oslo. Kuttet alle bånd til Notodden. Skam og skyld er vel det som gjorde det. Skilsmissen utløste et jordskjelv i meg. Ekteskapet hadde vært mitt ankerfeste i en utrygg verden, huset, ungene og vennene likeså.


Nå skulle jeg igjen bryte opp. Det var nesten ikke til å holde ut. Jeg husker at jeg ville dø, at jeg så at jeg skar over pulsårene med en kjøkkenkniv. Men da jeg så at jeg gjorde det, ble jeg veldig rolig. Og dro min vei. Jeg var i bunnen av mitt liv og måtte gi meg over, så da åpnet jeg for en ny dimensjon inne i meg, en åndelig og spirituell dimensjon, der min far kom til meg og trøstet meg. Gud kom også og ga meg trøst. ” God is a concept in which we measure our pain” synger John Lennon. Jeg tror at min indre samtale fikk meg til å komme meg videre. Jeg har aldri vært så langt nede i mitt liv. Mine medsøstre i Uganda er dypt religiøse. I et liv som er fylt av sult, nød, fattigdom, sykdom og død, må mennesker ha noe å vende seg til som kan gi håp. Jeg forstår de.


Startet helt på nytt i en alder av 48 år. Kjente kun en person i Oslo. Ingen jobb, ingen sted å bo, ingen penger og med stor sorg over å forlate min yngste sønn som da var 13 år. Han lot jeg bli igjen i Heddal hos sin far, da jeg skjønte at jeg ikke kunne flytte ham fra miljøet sitt.


Men når du lukker noen dører, så åpner det seg nye. Jeg skulle ut i verden på nye eventyr for å finne meg selv.


San Augustin, 04.04.11



Det var mange som pratet om at Notodden burde sette igang med en festival. Men det var denne invitasjonen som dro det hele igang. Laget av meg.
Mange spennende prosjekter og konsepter ble utviklet gjennom festivalen, der styret hele tiden jobbet imot grasrota. Her fra Bluestoget til Oslo.
Kraftprosjektet satte igang noen voldsomme reaksjoner og debatter. I dag er filmen "Men vannet rant videre" lagt ut i lokalavisen Telen.
Her er den første utstillingen fra Fylkesgalleriet på Notodden i 1994, før galleriet åpnet. Som sagt: Jeg har alltid vært tidlig ute.
Fra Kullbingene på Snika ved vannet som jeg ønsket skulle få stå som et monument fra en industriepoke inn i en ny tid.
Kraftprosjektet handlet om kreativ destruksjon. Verken politikere eller Tinfos selv så verdien i å bevare dette. Slik er det å ha forskjellig blikk.
Plast og kunst var et Cross overprosjekt mellom byens 7 plastbedrifter og 7 kunstnere, som gjennom 1 mnd fikk boltre seg i materialer og kompetanse hos industrien som stort sett var lukket for folk. Vakte stor indignasjon da skulpturer som lignet vakre vaginaer ble plassert i Kirkeparken. Blasfemi var det noen som skrek opp om.