Joan og jeg er partnere, der vi er gjensidig avhengig av hverandre. Det er alltid en stor utfordring, fordi vi kommer fr ulike kulturer. Men vi lar det være vært store utviklingspotensiale.

Mitt møte med Uganda

Mor fikk en ku av meg i 90 års gave. Den het Miss Solveig. Begge er døde nå, men kua fikk en kalv som heter Miss Ida, oppkalt etter mor sin mor. Slik er livets gang.
Fredsprisvinner Muhammad Yunus får en blå ku i 2006.
Åslaug Haga på Smuget i 2006. Hun har en blå ku, og kaller Mother Courage sitt arbeid i Uganda for et fyrtårn.
Miss Social Business Universe fra Uganda.
Her ser du vår partner Joanita Sitenda Najjuka, grunnlegger av KERWDA og koordinator.
Hun er en ekte sosial entreprenør og heltinne, som hjelper fattige 450 kvinner på landsbygda i Wakiso distriktet, der de fleste er analfabeter.
Vårt partnerskap med henne er en suksessfaktor for vårt arbeid med gras rot kvinner i Uganda
Mitt møte med Afrika skjedde på en stor kvinnekonferanse i New York i FN. Du kan trygt si at møte med en kvinne fra Uganda skulle forandre mitt liv. Det er på alle måter et møte med meg selv.

Møte med kvinnene i Uganda
Kvinnen jeg møtte i FN heter Joan Sitenda. Hun opprettet en frivillig organisasjon (NGO) i Uganda i 2002 kalt KERWDA (Kyadondo Rural Woman Development Association). Formålet er å hjelpe de fattige på landsbygda. Jeg dro til ut til landsbygda uten å vite hva jeg skulle gjøre der. Det første møtet med virkeligheten i Uganda gjorde sterkt inntrykk på meg.

Jeg glemmer aldri når vi kom ut på landsbygda som lå 14 kilometer fra hovedstaden Kampala. Det første jeg så var at det var så ufattelig mange mennesker der, og fattigdommen var enorm. Kvinnene eide ingenting. Familiene levde på et måltid om dagen, og barna gikk ikke på skole. De hadde verken vann eller strøm. Barna så på brillene og klokken min og syntes det var spennende eller rart at jeg var hvit.

Et annet liv
Det tok heller ikke lang tid før jeg innså hvor undertrykt kvinnene var.
Kvinnene blir behandlet som kveg av menn, eller faktisk verre en det. Vanligvis blir de giftet bort når de er 13 år, og mannen ofte har to koner. Sammen får de gjerne mellom fem og ni barn. Kvinnene er også analfabeter og har ingen skolegang. Dette er spesielt ille fordi mennene ofte faller bort. Enten fordi de dør av Aids eller reiser vekk og sjeldent kommer tilbake. Derfor blir kvinnene ofte stående igjen alene med ansvaret for barn og husholdning.

Fra offer til ressurs
Etter at de første sterke inntrykkene hadde lagt seg begynte jeg å snu tankegangen i hodet og se alle mulighetene. Noe jeg siden også skulle lære bort til kvinnene. 
Jeg gikk bort fra tankene om at de var offer, og ble bevisst alle ressursene de har. Dermed begynte jeg også å se alle mulighetene de hadde. Jeg ble spesielt imponert over overlevelsesevnen deres. De har en unik evne til å ta vare på familien, skaffe mat på bordet, og strebe etter at barna skal få gå på skolen. Dessuten har de et fantastisk kvinnesamhold.  

Nye innsikter
Jeg var i Uganda i 12 dager og opplevde kvinnenes liv på grasrotnivå. Dette ga meg helt nye innsikter.  Selv er jeg en intellektuell dame med akademisk utdannelse, men i møte med disse kvinnene på landsbygda ble jeg jordet og veldig konkret. Her handler det om kuer, griser, høner og andre praktiske løsninger. Da vi spurte Joan Sitenda  om hva kvinnene trengte svarte hun enkelt; ”Vi ønsker oss en ku”. Ok, tenkte jeg. Da spleiser vi på en ku. Den kostet 4000 norske kroner og fikk navnet ”Miss Norway”. Det ble starten på samarbeidet vårt. Siden har det blitt flere kuer fra norske donorer. Alle oppkalt etter ku - adoptivmødre i Norge, med navn som Mitt Hattfjelldal, Miss Ida, Miss Tronett, og Thora Storm.
Da moren min fylte 90 år fikk hun er ku som jeg kalte Miss Solveig. Den har nå fått en datter kalt Miss Ida, oppkalt etter bestemoren min.  De som har vært med å skaffe penger i Norge får et ku-adopsjonsbevis med bilde av kuen. Vi har nå over 60 kuer og hugevis av kalver.

Et forpliktende samarbeid
I løpet av mitt første besøk i Uganda ble jeg også enig med Joan at jeg i løpet av et år skulle skaffe penger til 30 kuer, i tillegg til internett, digitalt fotokamera, kopimaskin, laserskriver og datamaskiner for å kunne kommunisere. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg også for å forplikte seg til prosjektet i Uganda i 5 år, og vi laget en samarbeidsavtale.
Jeg har lært at skal man få noe opp og stå må man bruke mellom 3 til 5 år. Jeg vil ikke forplikte meg lengre fordi da skaper man ofte et medavhengighetsforhold. Da jeg kom hjem skjønte jeg også at jeg måtte bruke nettverket mitt, sier Bitten. For å få inn penger til prosjektet begynte jeg å holde foredrag på Stortinget, Universitetet i Oslo, skoler, bygdekvinnelag, menighetshus, og eldresenter. Men den viktigste jobben har likevel vært å være en mentor og støtte for Joan, som leder prosjektet i Uganda.

Kvinnekraften
Kvinnene i Uganda er oppdratt til å være hjelpeløse fra historien og arven fra kolonitiden. Det tålte ikke jeg, for alt handler om å tro på seg selv. Derfor begynte jeg å ”hjernevaske” Joan i positiv forstand. Fordi det er hun som er leder, og da smitter hennes engasjement og tro på seg selv over på de andre kvinnene. Jeg sa til henne at prosjektet hennes var fantastisk, og at hun kunne få til hva hun ville. Jeg sa; ”Jeg skal støtte deg”, og at vi sammen skulle finne løsninger.
Joan trengte meg for at noen skulle se og tro på henne. Hver gang jeg drar ned til Uganda tar jeg med meg 10 norske damer og sammen backer vi henne opp. Det kommer gjerne 300 damer fra landsbygda og folk fra departementene til møtene våre. Vi hvite gir da en form for legitimitet for disse damene fra landsbygda. Vi sier at vi kommer fra Norge og at vi gir penger for å støtte prosjektet til Joan og KERWDA (Kyadondo Rural Woman Development Association). Da begynner de å høre på damene. Det er vanskelig å bli profet i eget land.

Stein på stein
Hver gang jeg er i Uganda legger jeg planer sammen med Joan og kvinnene der for kommende år. Dermed bygger vi opp prosjektet stein for stein, og beholder den direkte dialogen på grasrotnivå til kvinnene i Uganda. Noe som også fører til sterke personlige relasjoner og at kvinnene gradvis blir mer selvstendige.

Målet er at kvinnene skal bli selvgående, slik at de kan brødfø seg selv og sine barn, og dermed få et verdig liv. Det handler om å gi kvinnene på landsbygda en mulighet, enten i form av en ku, en gris eller et lite lån. Grisekjøttet og melken selger de på markedet slik at de får penger til mat og skolegang til barna.

Mikrobank
Da jeg var der i 2006 la vi planer for en egen mikrofinans bank.
Målet med mikrofinansbanken har vært å skaffe 30.000 norske kroner i egenkapital, slik at kvinnen kan eie sin egen bank. Hensikten er at de selv skal få bestemme hvem som skal få låne penger der. Planen er at de får 10 % rente og en månedlig nedbetalingsplan. Lånene ligger på ca. 200 - 500 kr. som de bruker til å kjøpe en gris, høner, eller materialer til håndverkproduksjon. De laget blant annet kurver, papirsmykker, og andre tekstilprodukter, som de selger på det lokale markedet. Jeg har også tatt produktene hjem til Norge, solgt dem i nettverket, og deretter sendt pengene tilbake til landsbygda.

Verdighet og stolthet
Det gir mye mer verdighet for kvinnene å låne penger enn å få penger. Likevel har vi gitt kvinnene i fellesskap kuer og griser, men det medfører ansvar. Vi måtte blant annet lære kvinnene å melke kuene fordi dette tradisjonelt sett er menns arbeidsoppgaver. Vi har også åpnet en butikk der de kan selge produktene sine.
Det gikk ikke bra, så den er lagt ned. Dessuten har vi kjøpt et stykke land til dem, fordi dersom kvinnene ikke eier sin egen jord vil de alltid være underlagt mennene.

Arbeid som fyller hjertekontoen
Jeg får ingen penger for arbeidet jeg utfører i Uganda, men mye glede fordi arbeidet gir mening. Det har gjort livet mitt rikere og større. Forrige gang jeg var i Uganda hadde jeg en fantastisk opplevelse av å se hva vi har vært med å skape. Vi har nå bygget grisehuset der som vi åpnet sist sommer. Det finnes nå 60 kuer der og mange hundre griser. Vi har fått barna inn i skolen slik at de får en utdannelse. Da kvinnene kom bort til oss og takket kunne jeg ikke gjøre annet enn å gråte av glede. Jeg får så utrolig mye tilbake og det healer meg. Jeg er heldig som har fått muligheten til å gjøre dette, og er veldig stolt av min partners arbeid i Uganda. Hun er en ekte heltinne, en sosial entreprenør.

Joan har også vunnet en pris fra den svenske regjeringen kalt ”Innovation cluster price”. Jeg ble så utrolig stolt av henne og ropte ut jippi!

Alle kan gjøre en forskjell
Etter hvert har flere tatt kontakt med meg fordi de ønsker å gjøre noe lignende. Da kobler jeg dem til ugandiske kvinner og menn, som de kan kontakte og hjelpe. Det er mange som ønsker å hjelpe. Problemet er ofte å finne kanalene. På denne måten bygger vi et stort netteverk av mange kvinneorganisasjoner fra hele Uganda som har fått navnet ” Women Can Do It Grassroot Leader Forum”.

De kanalene man har er de store hjelpeorganisasjonene, men her er det den direkte kontakten som er viktig. Vi blir kjent med kvinnene i Uganda på et personlig nivå. Det er disse personlige relasjonene i tradisjonell bistand som ofte blir borte, fordi alt drukner i et stort businessystem. Alle trenger heller ikke å dra til Afrika for å drive sosialt entreprenørskap.

Om å være medmenneske
Man kan begynne med å være et medmenneske. Deretter kan man begynne å engasjere seg i noen i nærområdet sitt. Norge har 800.000 mennesker som står utenfor arbeidslivet. Mange kommer til å slite med selvfølelsen sin fordi mange identifiserer seg med arbeidet sitt. Det finnes også ufattelig mange barn og ungdom som sliter. Pøbelprosjektet til Eddie Eidsvåg er et godt eksempel på at det nytter å engasjere seg i for eksempel ungdom som sliter, sier Bitten, og deler av egne opplevelser.
Anerkjennelse
Selv opplevde jeg å ikke bli sett som barn. Derfor følte jeg at jeg hele tiden måtte bevise ovenfor min mor at jeg var noe. Åslaug Haga var med på et arrangement vi hadde på Smuget i 2006. Da hun snakket om det fantastiske arbeidet jeg gjorde i Afrika ble jeg varm i hjertet og rørt. Det første jeg tenkte var at moren min skulle ha vært der. For oss mennesker handler det om å bli sett, sier Bitten med alvor i øynene.
Kvinnene i Uganda ser at jeg heier på dem. Jeg tar dem med til ambassaden og står foran TV kamera og sier; ”Great organisation”. Dette vokser de på, og dermed begynner de å tro på seg selv. 

Sosialt entreprenørskap
Mohammad Yunus og hans mikrokredittprosjekt Grameen Bank sier at det finnes to ulike typer entreprenørskap. En for å maksimere profitt og en annen for å utvikle sosiale mål. Suksessen kan måles i hvor mange man hjelper, ikke hvor mye penger man tjener. Det er likevel de samme drivkreftene som gjelder.

Styrt av en pasjon og en visjon
Det handler om å ha en lidenskap for noe, og ha en klar visjon. Det handler også om å være handlingskraftig, og om å bygge opp et nettverk. I tillegg må man skaffe penger til prosjektet sitt, uten at målet er en feit bankkonto. Hensikten er å hjelpe mange mennesker slik at man får et bedre liv. En positiv holdning er også essensielt.
Man må sette seg mål og se muligheter. Ikke fokusere på det som er vanskelig. Det handler om å samarbeide, ikke konkurrere. Det er plass til alle. På den måten utvider vi rommene våre. Jeg har selv vært styrt av tanker om at jeg ikke er verdt noe. Jeg har hatt en traumatisk barndom, som jeg lett kunne ha blitt sittende fast i. Men det handler om å gå videre mot lyset. Alle kan få til hva de vil, og nå holder jeg kurs i sosialt entreprenørskap og motivasjon i SE: Piloten.
Prinsippet er det samme. Å få folk til å gå fra mørke til lys.

Fra mørke til lys
Vi er ofte mer redd for lyset enn mørket, istedenfor å slippe løs i oss selv den kraften vi har. For alle har en fantastisk kraft i seg, men så våger de ikke å ta den ut.
Alt handler om ”brain washing” i positiv forstand ved å lære deg selv å tenke positivt. Mye handler om å sette seg mål og å komme seg ut av trygghetssonen med ett skritt av gangen. Selv har jeg lært mye av arbeidet mitt i Afrika.
Det har vært mye selvutvikling for meg ved å jobbe i Afrika. Jeg har lært mye av å kommunisere med fattige kvinner på landsbygda. De tar ansvar og må stå i det når det blir tøft fordi de ikke har noen mulighet til å reise vekk. Dessuten har de et fellesskap som imponerer meg. Vi har blitt veldig individualistiske her i Vesten, og blir sjalu når andre gjør det bra. I Uganda har kvinnene på landsbygda skjønt at skal de komme seg igjennom ting må de stå sammen, og at vennskap er essensielt.