Picassos metode



















DO IT THE PICASSO WAY. I MIDTEN AV EN SYKLON SKJER DET INGENTING
Statusen til feltet sosialt entreprenørskap kan sammenlignes med
en syklon.
 Vil du unngå utfordringer, og
tilpasse deg systemene, så hold deg i midten av syklonen ( les mainstream ),
fordi i midten er det stille og ingen bevegelse. Kun trygghet. Men det er ingenting
som skjer der. Det er ingen frihet der. Kun tilpasning. Det er i cutting edge eller i randsonen ting vil innovere.
Mange sosiale entreprenører i feltet blir fortalt at de må ha en
forretningsidé som noen kan finansiere. De lærer seg kunsten å lage forretningsplaner,
 å pitche og lage eskaleringsstrategier.
Det blir viktig å lære seg å skrive gode søknader.
 At du må gjøre noe først glemmes. Pengene først. Jeg har aldri
gjort det slik, jeg har bare startet et sted, gjort det, og har stolt på at jeg
vil få hjelp hvis jeg trengte det i form av
 kapital, nettverk eller kompetanse underveis.
Innovasjon handler om å skape et rom for handling for forskjeller
og folk som ønsker å bryte grenser, og som krysser over kategorier fra de små
boksene vi har en tendens til å være i.
Innovasjon skjer på grasrotnivå, i ytterkanten av etablerte
strukturer. I små og fleksible, handlekraftige miljøer. Du må tenke som en kunstner
og bruker din kreative skaperkraft. 
For å være kreativ må vi utvikle evnen til å syntetisere, evnen
til å kombinere informasjon og kunnskap på en ny måte som gjør det nytt og
nyttig.
Kreativitet forutsetter tillit og evne til å ta risiko. En kreativ
person må være modig for å forfølge nye ideer, å våge gjøre feil til tross for
kritikk fra andre. 
Det å bryte allment aksepterte regler, eller å strekke sine
grenser, forutsetter mot til
 å forfølge
drømmen din . Å fortsette å gjøre dette i møte med skepsis fra andre, krever
enda mer
 mot.
Kreativt arbeid velter eller snur om på
eksisterende forestillinger og oppfatninger. 
En definisjon av kreativitet er at det er
"en prosess som ødelegger ens sentrale oppfatninger til fordel for de som
er bedre".
Kreativitet er en form for opprør. Pablo Picasso har
sagt at kreativitet først og fremst er en destruktiv handling. Utsagnet kan
spores tilbake til utfordringen Picasso sto overfor i ung alder. Som ung gikk
Picasso i lære hos sin far, som selv var kunstmaler. Men allerede som tenåring
forsto faren at Picasso var utlært. Hans bilder liknet mer på gjengivelser av
fotografier, og for Picasso ble det en utfordring nettopp å være
så talentfull. Før han var tyve år var han tiljublet og
anerkjent. Picasso sto foran et valg. Skulle han fortsette som kunstmaler,
måtte han utvikle seg. Picasso valgte å gå den tyngste veien. Han gikk vekk fra
det figurative gjennom å bryte med reglene for gjengivelse av menneskekroppen
og perspektiv, og inn i et nytt ukjent landskap – kubismen. Denne veien kostet
Picasso mye slit og frustrasjon. Og han brukte lang tid på dette. Ikke
 rart han kaller kreativitet en destruktiv
prosess.
 
Du må våge å hoppe fra ti meteren – uten å være hundre prosent
sikker på om det er vann i bassenget. Gjør det! Entreprenørskap handler om en
bestemt type atferd, og også om å bli født med en hensikt. Det synlige
resultatet er at noe blir skapt ut av ingenting. De er alkymister. En
entreprenør er en person som ser muligheter og har tillit til å ta risiko og
bygge noe. Og uten å spørre tillatelse til å gjøre det. Hvis du følger alle
reglene, vil du gå glipp av all moroa. Disse menneskene trenger ikke spille
etter reglene dersom reglene ikke tillater dem å få det de ønsker. Andre ser
dem som risikoorienterte, men at de ikke ser seg selv som det. 
Motstand trigger dem. Det kan være sinne eller dyp omsorg for
noe som driver dem til å fange de mulighetene som kommer deres vei. Ofte
oppstår deres oppgave av en dyp forståelse av hva samfunnet trenger. Og de gjør
det fra deres hjerter, og ikke fra egoet.
Sosiale entreprenører på sitt beste kommer opp med noe ingen
andre hadde tenkt på. De er radikale, bryte regler og endre spillet, og har
evnen til å engasjere andre. De har ikke noe annet valg enn å gå inn i hva som er
deres engasjement med alle sine oppturer og nedturer.
Det kan aldri handle om forretningsideer. Men det kan handle om god kommuniksjon. En sosial entreprenør er besatt med et oppdrag og formål, med ideen
om at noe må endres i samfunnet. Dette kommer ofte fra en personlig opplevelse.
En sosial entreprenør har en reell følelse av ansvar, rent uselvisk med hensyn
samfunnet. 
Det er en personlig reise som går i sirkler, hvor du begynne et sted, og
deretter
 tar reisen tak i deg ut i det
ukjente. Du må bare følge med. Du forlater sikkerhetssonen din
 og kaster deg inn i en dans som du har ingen
anelse om hvordan du avslutter. Du kjenner verken rytmen eller trinnene, og
dansepartneren er ukjent.
Den norske maleren Frans Widerberg forteller om sine bilder som
han begynner å male på et sted, og etter en stund tar bildet over. Det lever
sitt eget liv. Den norske forfatteren Tomas Espedal forteller om sitt
forfatterskap at det ikke er han som skriver, det er noe i ham som skriver seg
selv. 
Akkurat nå kjenner jeg på at handlingsrommet for sosiale
entreprenører snevres inn av aktører som ønsker at feltet skal inn i en bestemt
form. Det er en form for disiplinering som forandringsaktører vil motsette seg.
Det blir veldig lite innovasjon av det. 
Rommet må derfor utvides med ny energi, nye tenkemåter og ny mennesker for å skape det mangfoldet vi
trenger å operere for å stimulere underskogen og for at mange skal føle seg hjemme. Jeg har tro på at dette vil skje. Om
en stund.