Kvinner og entreprenørskap som viktigste sak
Sjelen min brenner etter å få være med på å skape sosial forandring. Jeg har jobbet for kvinner og sosialt entreprenørskap hele livet, og har en sterk tro på at enkelt menneske kan forandre verden.
En krise førte meg ut i verden
På et tidspunkt i livet bestemte jeg seg for at hun skulle ut i verden å gjøre noe meningsfylt. Jeg var 48 år, nyskilt, og reiste fra hjemmet mitt i Notodden, der jeg hadde bodd i 23 år. Jeg gjorde et kvantesprang som var både godt og vondt, og ga slipp på alt; hus, biler, mann, og sosialt nettverk. Den ene sønnen min på 13 år ble igjen hos faren sin, mens han på 19 år ble med meg til Oslo. Jeg måtte begynne helt på nytt igjen, men når man stenger en dør åpner det seg alltid en ny.
En beslutning tar form
Tankene om å gjøre noe meningsfylt ute i verden hadde allerede begynt å spinne i hodet mitt allerede i 1998 da jeg hørte på radioen, mens jeg stekte pannekaker på kjøkkenet på Notodden, at den største forskjellen mellom fattig og rik var mellom Norge og Russland. Spesielt opp mot Murmansk. "Jeg skal dit", tenkte jeg.
Når man er entreprenør er man alltid åpen for muligheter. Fordi jeg hadde jobbet med rammebetingelsene for kvinnelige gründere i 20 år, dukket muligheten snart opp.
Veien til Russland, Kina og FN
Jeg ble invitert med til Murmansk i forbindelse med et samarbeidsprosjekt kalt "Kvinner viser vei", som endte med at jeg reiste til Murmansk. Der bygget jeg opp et samarbeid kalt "Bridge to Business". Deretter arbeidet jeg i Moskva. Etter to år var jeg klar for nye utfordringer i Kina, før jeg i 2005 bestemte seg for at jeg ville til FN, og begynte å si høyt til folk at: ”Jeg ønsker meg til FN”.
Ikke lenge etterpå ringte en i nettverket mitt, Ingrid Grene Henriksen til meg og sa: ”Nå kan du bli med til FN”. ”Det er alt for tidlig” sa jeg, men Ingrid ga seg ikke; ”Du kan til og med få stipend. Kontakt Barne- og familie departementet”, sa hun.
Kompasset i hjertet rettet mot Afrika
Det tok ikke lang tid før jeg satt på flyet til New York. Jeg hadde fått innvilget stipend og skulle delta på en kvinnekonferanse som het "Beijing 10 år etter", og kompasset i hjertet var allerede rettet mot Afrika.
Julen 2004 satt jeg hjemme hos min mor og så tsunami katastrofen på tv og tenkte "nå glemmer de Afrika". Dette var like før jeg skulle til FN, men da jeg kom til FN tenkte jeg "hva gjør jeg her"?
Jeg møter min partner
På et grasrot seminar skulle vi presentere oss og hva vi ønsket med FN møtet. Det var da jeg spontant utbrøt: ”I want to go to Africa” på mitt gebrokne engelsk. Den afrikanske kvinnen ved siden av meg responderte umiddelbart: “You can come to me in Uganda”. Noen ganger faller alt bare på plass. På dette seminaret fikk jeg plutselig et forklarelsen øyeblikk der jeg tenke: "Ja, selvfølgelig skal jeg dit". Man må ikke gå for mye opp i hodet. Du må bare gjøre det.
I Synnøve Finden sine fotspor
For å skaffe penger til reisen kontaktet jeg Dag Swanstrøm som den gang var direktør i Synnøve Finden. Synnøve Finden var på 30 tallet en sosial entreprenør som hjalp både fattige i Norge og folk i Afrika. "Jeg vil gå i Synnøve Finden sine fotspor", sa jeg. Og Dag Swanstrøm trodde på meg.
Slik kom jeg til Uganda på min livs reise, takket være hjelperne Ingrid, Dag og Barne- og likestillingsdepartmentet.
