Jakten på mening

Dag Swanstrøm er gründer selv, og trodde på meg og mitt engasjement. Den gang var han direktør i Synnøve Finden.
Ingrid Grene Henriksen fra Bygdekvinnelaget pushet meg til å søke stipend hos Barne- og likestillingsdepartmentet. Sammen dro vi til FN.
Joan Sitenda
Krise er alle fremskritts mor. Her er starten på fortellingen om hvordan jeg havnet i Uganda i 2005. Hvordan jeg kom meg til FN med et ønske om å gjøre noe i Afrika. I New York traff jeg min partner Joan Sitenda i et 5 minutters møte. Det brakte meg til Uganda, hvor jeg hjelper fattige kvinner på landsbygda til å tro på seg selv og bli selvstendige.

Kvinner og entreprenørskap som viktigste sak
Sjelen min brenner etter å få være med på å skape sosial forandring. Jeg har jobbet for kvinner og sosialt entreprenørskap hele livet, og har en sterk tro på at enkelt menneske kan forandre verden.

En krise førte meg ut i verden
På et tidspunkt i livet bestemte jeg meg for at jeg ville ut i verden og gjøre noe meningsfylt. Jeg var 48 år, nyskilt, og reiste fra hjemmet mitt i Notodden, der jeg hadde bodd i 23 år. Jeg gjorde et kvantesprang som var både godt og vondt, og ga slipp på alt; hus, biler, mann, og sosialt nettverk. Den ene sønnen min på 13 år ble igjen hos faren sin, mens han på 19 år ble med meg til Oslo. Jeg måtte begynne helt på nytt igjen. Ingen jobb, ikke noe sted å bo, ingen penger, og ikke noe nettverk i Oslo. Men når man stenger en dør, åpner det seg alltid en ny.

En beslutning tar form
Tankene om å gjøre noe meningsfylt ute i verden hadde allerede begynt å spinne i hodet mitt i 1998 da jeg hørte på radioen, mens jeg stekte pannekaker på kjøkkenet i Heddal, at den største forskjellen mellom fattig og rik var mellom Norge og Russland. Spesielt opp mot Murmansk. "Jeg skal dit", tenkte jeg. 
Når man er entreprenør er man alltid åpen for muligheter. Fordi jeg hadde jobbet med rammebetingelsene for kvinnelige gründere i 20 år, dukket muligheten snart opp.


Veien til Russland, Kina og FN
Jeg inviterte meg selv til Murmansk i forbindelse med et samarbeidsprosjekt kalt "Kvinner viser vei", via Fyrtårnsprogrammet, som endte med at jeg reiste til Murmansk. Der bygget jeg opp et samarbeid kalt "Bridge to Business". Deretter arbeidet jeg i Moskva. Etter to år var jeg klar for nye utfordringer i Kina, før jeg i 2005 bestemte seg for at jeg ville til FN, og begynte å si høyt til folk at: ”Jeg ønsker meg til FN”.
Ikke lenge etterpå ringte en i nettverket mitt, Ingrid Grene Henriksen til meg og sa: ”Nå kan du bli med til FN”. ”Det er alt for tidlig” sa jeg, men Ingrid ga seg ikke; ”Du kan til og med få stipend. Kontakt  Barne- og familie departementet”, sa hun.

Kompasset i hjertet rettet mot Afrika
Det tok ikke lang tid før jeg satt på flyet til New York. Jeg hadde fått innvilget et lite stipend og skulle delta på en kvinnekonferanse som het "Beijing 10 år etter", og kompasset i hjertet var allerede rettet mot Afrika.

Julen 2004 satt jeg hjemme hos min mor og så tsunami katastrofen på tv og tenkte "nå glemmer de Afrika". Dette var like før jeg skulle til FN, men da jeg kom til FN tenkte jeg "hva gjør jeg her"?


Jeg møter min partner i FN
På et grasrot seminar skulle vi presentere oss og hva vi ønsket med FN møtet. Det var da jeg spontant utbrøt: ”I want to go to Africa” på mitt gebrokne engelsk. Den afrikanske kvinnen ved siden av meg responderte umiddelbart: “You can come to me in Uganda”. Noen ganger faller alt bare på plass. På dette seminaret fikk jeg plutselig et forklarelsen øyeblikk der jeg tenke: "Ja, selvfølgelig skal jeg dit". Man må ikke gå for mye opp i hodet. Du må bare gjøre det. Det var Joan Sitenda jeg møtte, og jeg ba henne om hennes epost. Hun ga meg et mobilnummer og en epost som hun faket, for det hadde hun ikke. Det var mannens mobil nummer, og jeg fikk omsider kontakt. Det var et 5 minutters møte som førte til mitt livs eventyr. Joan Sitenda er leder for en NGO som består av 500 fattige kvinner på landsbygda i Wakisodistriktet.

I Synnøve Finden sine fotspor
For å skaffe penger til reisen kontaktet jeg Dag Swanstrøm som den gang var direktør i Synnøve Finden. Han hadde vært i sofaen hos meg på Smuget på PMS Mingletreff som jeg arrangerte jevnlig på den tiden. Synnøve Finden var på 30 tallet en sosial entreprenør som hjalp både fattige i Norge og folk i Afrika. "Jeg vil gå i Synnøve Finden sine fotspor", sa jeg. Og Dag Swanstrøm trodde på meg. Og han ba ikke om å få noe tilbake.


Takk
Slik kom jeg til Uganda på min livs reise, takket være hjelperne Ingrid, Dag og Barne- og likestillingsdepartementet. Og Joan Sitenda som inviterte meg uten å kjenne meg til sitt hjem. Jeg takker de av hele mitt hjerte. Og takk til meg selv for at jeg tok min indre stemme på alvor.

En drage kommer høyest når den flyr mot vinden!
Adjiedj Bakas