I flyktningleiren i Banda finner vi tre glade jenter i steinbruddet. Hvilket liv venter dem? Fødes du som jentebarn, er du nederst på rangstigen.

Endring nedenfra

Kvinner på landsbygda i Afrika utgjør det største potensiale for endring. Men de er usynlige i bistandsarbeidet.
Feminismen endret Norge. På sytti - tallet skapte kvinnebevegelsen endringer på mange plan. Søstersolidaritet handler om å hjelpe Afrikanske kvinner på deres vei til et bedre liv, fri fra undertrykking. Vi har felles interesser i dette.
Plakat: Bitten Schei 1975.
Det er enkeltmennesker som forandrer verden, ved å ha mot til å realisere sine drømmer, og dersom det gjøres til fellesskapets beste. Aktivisme er en viktig strategi. Vi er inne i et nytt paradigme, der tradisjonell bistand vil komme i skyggen av enkeltmennesker som bestemmer seg for å gjøre noe selv.

Internasjonal solidaritet
Det er ikke de politiske partiene som setter den politiske dagsorden i verden, men bevegelser. 70 tallets kvinnebevegelse er et godt eksempel. Det er enkeltmennesker som forandrer verden, ved å ha mot til å realisere sine drømmer, og dersom det gjøres til fellesskapets beste. Afrikas fattigste kvinner er de sterkeste i verden, de bærer et helt kontinent på sine skuldre. Men de trenger vår støtte for å gjøre børen lettere i form av solidaritet og samarbeid for å bekjempe fattigdommen.  Og vi trenger et fellesskap med kvinnene for å gjenoppdage betydningen av samhold som vi har gitt slipp på til fordel for individualisme og materialisme. Vi unngår dermed å bli fattige på medmenneskelighet.

Afrika og lærdommer fra norsk kvinnekamp
Det er viktig at disse erfaringene kan inspirere Afrikanske kvinner. Kvinnene må selv gjøre jobben, de må stå opp og sloss for en bedre fremtidFor seg selv og sine barn. Mot vold, fattigdom, menneskerettigheter og kjønnsundertrykking.

Aktivister på grasrotnivå må arbeide utenom parlamentarisk med nettverk inn i maktens korridorer, de må puste beslutningstakerne i nakken og få de til å opprettholde fokus. Demokratibygging oppnås ikke gjennom korrupte politikeres spill om makt og posisjoner.

Den viktigste forutsetning for en bærekraftig utvikling av det sivile samfunn, er lokalt engasjement og eierskap. Fundamentet er byggingen av kvinnegrupper i ”small scale business in local networks” som hele tiden er praktiske og grunnfestet i kvinners hverdag, og som har kontakt med andre landsbyer. Entreprenørskap og selvberging er fundamentet for at kvinner skal kunne brødfø seg selv på landsbygda. Det åpner også veien til bevisstgjøring om demokrati- og aktivisme arbeid.

Feminismen endret Norge
Kvinnebevegelsen utvidet forestillingen om hva politikk er. De gjorde det private og personlige også til politikk. Abortspørsmålet ble en katalysator til å ta opp mange temaer: seksualitet og kvinnekropp, reproduksjon, etikk, makt og avmakt, menns rettigheter versus kvinners, kvinners historie, klassespørsmål, rett til arbeid, internasjonal solidaritet, patriarkatet, fattigdom etc. Arbeidsdelingen i hjemmet var politikk. Vi forsto at de konvensjonelle rammene vi var sosialisert i ikke var eviggyldige, men kunne endres. Kvinnebevegelsen besto av en mengde organisasjoner som satset på opinionsdannende arbeid, skrev avisartikler, laget møter og demonstrasjoner, plakater, løpesedler og bannere.

Aktivisme som endringskraft
Kvinnebevegelsen var i stor grad anti-parlamentarisk, men vi påvirket både innenfra i mange partier, og utenfra gjennom lobbyvirksomhet, aksjoner og bred mobilisering. Det største delen av bevegelsen var uten politisk erfaring, men vi lærte å argumentere, diskutere, øve press, forvente resultater. Det ble en utdanning i aktivisme. Vi oppdaget at politikk var for viktig til å overlates til politikerne. Det handler om hvordan skape forandring nedenfra, og kvinnebevegelsen ble et vellykket forsøk på en grasrotbevegelse med mange aktører i nettverksgrupper som sammen klarte å skape en bred forståelse.

”Gjennom bevisstgjøringsgruppene ble individuelle problemer hevet opp fra det individuelle til det kollektive. Slagordet "å gjøre det private offentlig" handlet ikke om å brette seg ut i det offentlige på den ene eller andre måten (som vi ser så mye av i dagens offentlighet), men å bringe de kvinneundertrykkende mekanismene opp i dagen - vise at enkeltkvinners erfaringer ikke bare var enkeltkvinners. Det handlet om strukturelle forhold som krevde strukturelle endringer. Ved at problemene ble plassert i offentligheten ble det mye lettere å stå opp og kjempe mot dem. Det rammet ikke en, men alle”, sier forsker Ann Therese Lotherington.

Norske kvinners støtte på bunnen av fattigdomspyramiden
Grasrotkvinnene på landsbygda i Uganda arbeider for å bekjempe fattigdom, HIV og bedring av kvinners og foreldreløse barns vilkår. Men forståelsen av å bygge nettverk utenfor sin egen gruppe er ikke tilstede. Så er ståstedet deres helt annerledes enn vårt.

Mother Courage gjennomførte i november 2009 sammen med representanter fra Arbeiderpartiets kvinnenettverk i Telemark ”Woman can do it ”seminar i Wakiso distriktet. 15 NGO-grupper (Non Governmental Organization ) fra åtte distrikter deltok, som til sammen representerer over 2000 medlemmer. NGO ene er grupper som jobber med ulike problemstillinger på grasrot-nivå. Det dreier seg om HIV/Aids problematikk, fattigdom, foreldreløse barn og enker, og selvberging. Alle lederne jobber gratis, og NGO ene har ingen økonomisk støtte. Aktivitetene kvinnene driver med er husflidsproduksjon, grisehold, kudrift og dyrking av grønnsaker og frukt. Seminaret gikk over fire dager og inneholdt tema som kvinner, kjønn og politikk, kvinner og media, herskerteknikker og nettverksbygging.

Dette er kvinner som eier ingenting, som behandles som kveg. De er analfabeter som ikke får tilgang til utdanning fordi de er fødemaskiner, som utsettes for trusler og vold av ektemenn eller andre. Som smittes av HIV av sine ektemenn. Som tar seg av egne og andres barn, dyrker mat og sørger for at familien overlever. Å løfte seg selv opp etter håret er derfor krevende.

Kvinner er usynlig i bistandspolitikken
Flertallet av befolkningen i Uganda og ellers i Afrika er kvinner på landsbygda. Disse utgjør det største potensialet for økonomisk vekst. Men de er utsatt for kulturell undertrykking som hindrer dem å delta i en utvikling. De er eiendoms- og arveløse, har ingen tilgang til høyere utdanning, og til å delta i de politiske beslutningsprosessene. Fødes du som jente, er du ingenting verdt.

De fleste bistands programmer ignorerer kvinner i bunnen av fattigdomspyramiden. Afrikanske grasrotkvinner blir usynliggjort og forbigått, til tross for fine rettighetserklæringer på internasjonale konferanser.

Skal Afrikas kvinner komme seg ut av fattigdommen, trenger de assistanse i form av partnerskap, nettverk og såkornkapital fra Norge. Kampen mot fattigdom er den viktigste menneskelige kampen i vår tid.  Kvinnebevegelsens metoder og engasjement i dialog med de som er nederst i fattigdomspyramiden kan gjøre en forskjell dersom det kanaliseres gjennom å utvikle evnen til entreprenørskap og selvberging.

Norsk bistand
Regjeringen foreslår å gi nesten 30 milliarder kroner til norsk utviklingssamarbeid i 2010.
Over halvparten av norsk bistand går via de store fondene i FN og Verdensbanken. Omtrent 15 prosent er budsjettstøtte. I dag brukes under 10 prosent av pengene til å styrke sivilsamfunnet. ”Det er sivilsamfunnet vi må støtte”, sier generalsekretær Marte Gerhardsen i Care. Hun mener bistanden i mye større grad bør kanaliseres mot grasrotbevegelser og politiske aktører som arbeider mot korrupsjon og for åpenhet. Regjeringen foreslår å videreføre innsatsen for kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet på 2009 nivå, med 300 millioner kroner i målrettet støtte til kvinner og likestilling også i 2010. Dette er om lag 1 % av den samlede bistanden. Dette er nærmest ingenting når flertallet av verdens fattige og flertallet av de mest marginaliserte gruppene i sør er kvinner.

Bistand er big business
Det er et forretningsområde, der mannlige hvite konsulenter og store organisasjoner har sugerør i statskassen. Pengene som overføres brukes til administrasjon. For hver hundrelapp når bare 20 – 30 kroner frem til brukergruppen.         Det er kun småpenger som når frem til de fattige i den byråkratiske pyramiden som bistandssystemet består av.
Sosiale entreprenører viser vei
”For akkurat som en liten bedrift både kan utfordre og inspirere en stor bedrift, så kan en sosial entreprenør finne løsninger på sosiale problemer der verken offentlige eller private aktører har lykkes,” mener investor Johan H. Andresen i Ferd som satser på sosialt entreprenørskap.

I de siste fem årene er det vokst frem en rekke sosiale og innovative bedrifter med doble bunnlinjer i Norge som arbeider i partnerskap med lokalsamfunn i Afrika. Nyenga, Hjertebanken, Gambia Start up, Ark Aid Foundation, Chime, Mother Courage mfl. har det til felles er at de ikke “gir folk fisk”, men de “lærer folk å fiske”.

De henvender seg til kvinnene, er praktisk organisert og beveger seg på grasrotnivå. De yter hjelp til selvhjelp. Ingen av de passer inn i den norske bistandslogikken, og mottar derfor ingen starthjelp fra staten.
Det er det interaktive og relasjonelle samarbeidet som er viktigst, ikke pengene. Men små kroner kan utrette store endringer om pengene går direkte til enkeltpersoner og småbedrifter. De arbeider på personnivå. Dette skiller slike samarbeidsprosjekter fra vanlig bistand, og gir helt andre resultater.

Flygende griser og pengesløsing
I Uganda er 40 prosent av statsbudsjettet fra bistand. Presidenten kjøpte i 2008 et luksusfly til 335 mill kroner. Det er samme beløpet som Norge gir i bistand til Uganda. Dette svaret gir ambassaden i Kampala til kvinneprosjektet KERWDA når det for tredje gang søker litt økonomisk støtte til å holde griser for å klare å bli økonomisk selvstendig og kunne kjøpe seg eget land: ”Vi har dessverre ikke budsjettlinjer som er beregnet på denne typen prosjekter.”

Budsjettlinjene passer til flykjøp, men ikke til kjøp av griser i et land der utvikling av jordbruket er livsviktig for å brødfø folk og skape ny økonomisk vekst. For å unngå sult og nød, der vi vet at 2 millioner mennesker vil dø av sult dette året bare i Uganda.

I forhold til ressursinnsatsen av stadig mer penger, er det mer av det som skal til, eller er det heller spørsmål om hvordan pengene forvaltes og hvem som forvalter de. Bare det bevilges mer, så kan man løse alle de utfordringer som verden står ovenfor. Vi tror at penger ikke kommer først på listen med kriterier som skal til for å skape endring.

Uten visjoner, mål, viljekraft, personlig engasjement, kreativitet og stayerevne blir det ingen endring. Disse verdiene kan ikke puttes på en konto og kapitaliseres på samme måte som penger, men de er drivkrefter for innovasjoner og forbedringer.

Alle kan gjøre en forskjell
Enkeltmennesker kan gjøre en stor forskjell, ved å arbeide direkte i partnerskap med fattige kvinner på grasrota. Mother Courage er en norsk bedrift som arbeider i partnerskap med 400 landsbykvinner på grasrot nivå i Uganda uten offentlig støtte. Vi tror at små kroner kan utrette store endringer om pengene går direkte til de som trenger det, og ikke via korrupte systemer.

Mother Courage sitt nettverk skaffer midler til kuer, griser og høner, kjøp av land, bygging av grisehus, og opplæring i etablering. Og det arbeides med å bygge nettverk og trene andre grasrot prosjekter i demokrati og aktivisme.

Samarbeidet er basert på grunntanken om hvordan hjelp- til selvhjelp i et partnerskap mellom sosiale entreprenører i Norge og ugandiske grasrotkvinner på landsbygda kan skape verdier. Nedenfra - og opp strategier kan gi fattige muligheter til å løfte seg selv ut av fattigdommen og bli selvgående dersom de blir gitt en mulighet fra oss i Vesten. En mulighet i form av ei ku, en gris eller et lite lån, og at de blir sett.